Store høyder og de dypeste dyp.

Jeg føler at jeg må komme med mine betraktninger fra siste helg her i fantastiske Siem Reap i tillegg til G og M sitt inlegg. Besøk Kambodsja and fall in love. Dette er et land som gir så mye og krever så lite igjen, en blir veldig ydmyk og litt "flau" i møte med dette landet. Menneskene her er bare så gjestfrie, og har et humør som jeg aldri har sett i Norge, som etter mange målinger er kåret til det beste landet i verden å bo i. Jeg er ikke så sikker på det lenger. Som bloggen til Gunnar og Madeleine viser før meg har det vært en spesiell langhelg. Det har gått fra en fantastisk avslutning på skolen til lille Rothana´s tarmslyng.

 Det å oppleve et kambodsjansk sykehus var så sterkt, at tårene rant fra jeg kom inn til lenge etter jeg kom ut igjen. Sykehuset besto av mange små bygninger med støvete uteområder, der det var halvtak med hengekøyer til de syke som ventet på behandling eller var ferdigbehandlet, forholdene innendørs var ikke så veldig mye bedre. Det var leger, pasienter og pårørende om hverandre i alle rom. Det sterile forholdet vi er vant til i norsk helsevesen er ikke å se på dette sykehuset. Her er det ingen søte, eller kjekke pleiere som i kritthvite uniformer tar hånd om deg. Har du ingen slektninger til å pleie deg mens du er på sykehus, vel da får du ingen spesiell pleie. Det er slektninger som pleier deg mens du ligger på "intensiven", som er et rom med åpne vinduer, slik at fugler og insekter har fritt spillerom. Det var rett og slett skittent. Det å se lille Rothana som har smilt til oss i mer enn fem uker ligge der fargeløs, med tegn til gulsott og store smerter etter en tarmslyngoperasjon, som i Norge er en stor operasjon også, var knalltøft. Det første jeg tenkte da jeg så hun var infeksjonsfaren, å ligge i et slikt rom rett etter en operasjon med familie og venner uten munnbind, uten å ha vasket seg, og på en benk med noen skitne tisselaken under seg, kan umulig gå bra. Men de tåler mer enn oss uten tvil.  Det var også tøft å se hennes mor stå der med øynene fulle av tårer med utsiktene til et gjeldshelvete i fremtiden, i tillegg til hennes redsel for datterens mulighet for å overleve operasjonen. Hennes mor tjener ca. 45 dollar måneden og er enslig forsørger for Rothana, Hennes far er det ingen som vet noe om. Operasjonen + en uke på sykehuset med den medisinen hun trenger for å bli frisk koster minimum 100 dollar. Hun står i fare for å miste jobben nå som lavsesongen nærmer seg her i byen, så situasjonen er kristisk. Det er ikke det at mr. Donald på gjestehuset er en streng sjef, men å overleve i turistnæringen her gir ikke rom for veldig mye snillisme.  Moren, slektninger og vennner har vært rundt hele byen for å låne penger til utgiftene, selv om hun vet at dette er en gjeld som vil ta veldig mange år å betale ned, men Rothana betyr mye henne, slik alle barn gjør for alle mødre i denne verden.
De har en medmenneskelighet her som gjør en "rik" nordmann helt satt ut. De har en fantastisk evne til å ta vare på hverandre i et liv som er så mange ganger hardere enn det vi lever i. Det er bare å bøye seg i støvet for mobiliseringen rundt Rothana og ønske at vi i Norge kan være like flinke til å ta vare på hverandre. Det å kunne betale denne operasjonen er lett for en nordmann, i dag er 600 kroner ikke nok til en aften ute på byen i Norge. Jeg følte meg som dronningen i Kambodsja på vei ut etter all takken fra familien, men også litt skamfull for det som ikke var en stor sum for oss. Samtidig var jeg livredd for at legene skulle skjønne at jeg og min mann hadde betalt for operasjonen. Dette er et korrupt land, og hvis de skjønner at vi har betalt, er de fullt troende til å kreve mer for operasjonen av hennes mor. Men det ser ut som alt vil gå bra for Rothana nå, både økonomisk og helsemessig. Ei nydelig jente som er blitt veldig kjær for oss nordmenn her på Angkor Friendship Inn.

Etter å ha kommet hjem fra sykehuset så jeg på vg.no at et stort jordskjelv har rammet Chile, der mange av min svigerinnes nærmeste slektninger bor. Heldigvis ser det ut til at alle har greid seg bra fysisk, selv om det er store materielle ødeleggelser. For oss hjemme er ikke materielle ødeleggelser så viktig for vi har forsikring for hus og innbo. Men i et land som Chile er materielle ødeleggelser en tung byrde, fordi forsikring og muligheten for å erstatte det tapte ikke eksisterer der, som i Norge. Vi som bor i Norge vet ikke hvor heldige vi er!!!!

Så etter noen tunge stunder hadde vi en fantastisk siste kveld på en pub her i byen, først med vannbøffelbiff, en kulinarisk opplevelse, etterfulgt av å se Northugen vinne femmila. Det var ikke mange mennesker der så sent på natten, men vi fikk gratulasjoner fra de som fortsatt satt igjen, samtidig som de spilte AHA og viste reprisen av oppløpet. DET VAR DEILIG. Etter en tung helg, men samtidig med mange flotte opplevelser, var det en nydelig slutt på den siste dagen vår her. Gleder meg nå til å treffe alle kjente og kjære hjemme i Norge. Vil nok alltid føle meg litt Kambodsjansk etter dette oppholdet, men er en nordmann (kvinne) på godt og vondt

Takk så mye til UIA som gir dette tilbudet til PPU studenter hvert år, jeg synes alle lærerstudenter burde ha dette som en del av sin utdanning. Vi har fått en opplevelse for livet, som garantert vil prege vår fremtid på en positiv måte. Jeg vil nok fortelle om Kambodsja til alle kjente og kjære, sent og tidlig, men dere for bare leve med det.

Bente